Haramsøysongen
Haramsøy – Heimbygd kjær,
gamle gilde heimegrender,
bygde opp av trugne hender
mellom holmar fall og skjær.
Her dei levde våre fedre,
mot det yste åpne hav,
Etter gamle, gode seder, dei oss gav.
Havsens brus er ditt kvad,
denne som aldri tagnar,
men som trutt di fortid fagnar,
mellom båar, berg og svad.
Eg kan aldri, aldri gløyma,
denne tonen djup og varm,
alltid høyrer eg han strøyma,
frå din barm.
Haramsøy – gjev du må, i di framtid framgang vinna,
så vi alltid kan deg finna
slik vi helst deg vill sjå.
Gjev at alltid fast du standa
på din post mot storm og hav
til eit vern mot fedrelandet
gud oss gav.
Ja, vi elsker dette landet
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem, - elsker, elsker det og tenke på vår far og mor
/: og den saganatt som senker
drømmer på vår jord. :/
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
/: har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett. :/
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
/: også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir. :/
Gud signe vårt dyre fedreland
Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!
Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over land et strøymde.
Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.
Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.
Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridoms arv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.
Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!
No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!
Dei gamle fjell
Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå.
Med same gamle bryningom og same
toppom på i bygdom byggja sveinane og husa stender laust, men dei gamle merkesteinane dei standa like traust.
Av hav kom sjømann sigande og
lengta etter land, då såg han fjelli stigande og kjendest ved si strand,
Då kom det mot i gutane som såg sin fødestad.
Ja, dei gode, gamle nutane, dei gjera hugen glad.
Norge i rødt, hvitt og blått
Hvor hen du går i li og fjell, en vinterdag, en sommerkveld blant fjord og fossevell. Fra eng og mo med furutrær, fra havetsbryn med fiskevær og til de hvite skjær. Møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien rammer stripen av blåklokker inn
Mot den rødmalte stuen ved veien, det er flagget som vaier i vind. Ja, så hvitt som det hvite er sneen, og det røde har kveldssolen fått, Og det blå gav sin farge til breen,
Det er Norge i rødt, hvitt og blått!
En vårdag i en solskinnstund på benken i Studenterlund der sitter han og hun
to unge nyutsprungne russ, to ganske nylig tente bluss i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag, som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvitt som det hvite er kjolen og så rødt som det rø' hennes kinn.
Hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne, og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet,
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått!
De kjempet både hun og han! Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land. Mot himlen stiger flagg ved flagg som tusen gledesbål i dag,
for alle vunne slag. Det knitrer som før over hytte og slott,
et flammende merke i rødt og hvitt og blått
Som et regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen, i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!!