4.2.          Korleis å kome i kontakt med dei pårørande

Det tar ei stund før ein innflyttar i landet har råd til å kjøpe seg ein einebustad. Mange muslimar bur difor i leilegheiter og det kan være der vanskane  startar:

Det er en stor utfordring med blokkene; hvordan kommer man seg inn?  Det hender at folk ikke svarer, hva gjør man da?  Skal man reise hjem?  Jeg har også opplevd å ikke bli sluppet inn fordi det er natt og mange er skeptiske til å åpne fordi de ikke tror på at det er en prest som kommer. Det er den første spenningen forbundet med å melde dødsbudskap; kommer jeg i det hele tatt inn til de det gjelder? (Kulø, Jeg har en tragisk beskjed å meddele deg…, s. 26.)

Når ein skal møte ei muslimsk familie er ufordringane ennå større: Det kan vere bønnetid[35] eller kvinner heime åleine og må skifte kleda[36] for å kunne opne døra. Her kan det hjelpe å ha god tid og å vente lengre enn det ein er vante med.  Når det berre er ein mann eller ei kvinne som står framfor døra kan det også hende at det ikkje blir opna i det heile tatt. Den som er inne er då opptatt av ryktet sitt og held seg til forbodet mot at to av same kjønn skal være åleine på eit rom.  Då kan det for det første hjelpe å være to av forskjellig  kjønn og å gå med rundsnipp, slik at funksjonen og ikkje personen trer frem.

Når det blir opna bør ein ofte også vere forsiktig med å rekke frem handa til ein person av det andre kjønnet. Praktiserande muslimar vil ofte prøve å unngå all kroppskontakt med medlemmer av det andre kjønnet utanfor familien. Dette er ingen teikn på å være uhøfleg, men eit ”uttrykk på at ein tek vare på ei respektfull distanse”[37].

• Zurück
• Weiter

Anhänge:

Datei	Beschreibung	Ersteller	Dateigröße
110613 Eit møte i sorg.pdf	Ei hjelp i nauden - eit møte i sorg	Michael Hoffmann	1080 KB