Norsk

Preiketekst: Joh 14:15-21

Jesus sa: Elskar de meg, så held de boda mine. Då vil eg be Faderen, og han skal gje dykk ein annan talsmann som skal vera hjå dykk for alltid: Sanningsanden. Verda kan ikkje ta imot han, for ho ser han ikkje og kjenner han ikkje.

Preiketekst: Matt 28:16.20

Dei elleve læresveinane drog til Galilea, til det fjellet der Jesus hadde sagt at han ville møta dei. Og då dei fekk sjå han, fall dei ned og tilbad han; men somme tvila. Då steig Jesus fram og tala til dei:

"Det går ikkje an!" Det er ikkje meir som må til for å fordømme eit menneske. Fire ord er nok til å gjer seg til Herre over medmenneska sine. Visst er desse ord berre ord og ingen gjerning, men dei er og uttrykk for ei holdning. Og det kan være enkelt å å bite seg i tunga for å teie, men der vanskeleg og krevjande å gjer noko med holdningane sine. Men det er nettopp holdninga vår, tankane våre Jesus har tenkt å gjer noko med.

Ei natt i veka som gjekk hadde eg ein merkeleg draum:  Eg levd i ein tunnel. Ikkje spør meg kvifor det var ein tunnel, men sjølv om livet mitt var eit heilt anna enn det eg er vante med: Eg hadde det godt. Tunnelen var eit stykke av vegen til gud. Der møte eg mange menneske og eg fekk gå eit stykke i lag med dei og det var deileg. I dette fellesskapet i denne tunnelen kjente eg guds nærvær.

Det var den 14. juli i 1902 då det skjedde: Campanilen, klokketornet som stod fritt på Markusplassen, styrtar plutseleg saman og ned på plassen. Den finaste plassen i Venezia ein ørken fullt av ruiner. Ingen hadde sett rifter i tornet, steinane låg fast på kvarandre og likevel styrta han saman. Korleis kunne dette skje? Bjelkane, som tårnet blei byggja på, var ikkje sterke nok. Ikkje bygningen var dårleg, men fundamenta var ikkje godt.

Unterkategorien